Tid for litt mer voksenopplæring!
I Istanbul snakket jeg med flere kurdere om hvordan de har blitt - og blir - behandlet i hjemlandene sine. Og det er jammen ikke enkelt. Her er en kort innføring i situasjonen.
Det er så mye man ikke vet...
Området som i århundrer har blitt kalt Kurdistan ligger i dag innenfor grensene til hovedsakelig fire nasjonalstater; Tyrkia, Iran, Irak og Syria:
Men kurderne er et eget folk, forskjellig fra andre store folkegrupper i området som arabere, persere og tyrkere. Kurdere ser på seg selv som Kurdistans urbefolkning og regner seg som etterkommere etter mederne - et folk bosatt i Mesopotamia for mer enn 4000 år siden. Kurderne har alltid knyttet sin historie og identitet til dette området, og spesielt viktig er tilhørigheten til fjellene.
Kurdistan har aldri eksistert som en samlet nasjonalstat, men i middelalderen og under de ottomanske og persiske imperiene fantes det flere mer eller mindre selvstyrte kurdiske fyrstedømmer. I 1946 opprettet kurderne en kortvarig selvtsendig republikk i iransk Kurdistan. Flere forsøk på å opprette kurdisk selvstyre i Tyrkia, Iran og Irak etter 1. verdenskrig har blitt slått blodig ned, ofte med vestlig hjelp.
I hver av de statene kurderne bor er de i mindretall, selv om de utgjør flertallet av befolkningen i sine områder. Det finnes i dag omlag 30 millioner kurdere.
Som en såpass stor minoritet har kurderne ikke lov til å leve i følge sine tradisjoner, de kan for eksempel i liten grad snakke sitt eget språk, kurdisk.
Kurderne blir tvunget til å følge levemåter og tradisjoner til majoriteten av befolkningen i områdene de bor. De er derfor kulturelt sett blitt utsatt for forskjellig påvirkning - tyrkisk, arabisk og persisk - noe som har medvirket ytterligere å splitte folket.
Fravær og brudd på menneskerettigheter er sentralt i undertrykkelsen av kurderne. I Kurdistan har mennesker blitt fengslet fordi de har snakket kurdisk i offentlige samenhenger, eller bare erkjent at de er kurdere.
Den kvinnelige politikeren Leyla Zana har blitt et symbol på undertrykkelsen av kurdere. Hun ble i 1994 dømt til 15 års fenselsstraff fordi hun brukte sitt eget språk, kurdisk, da hun avla sin ed i den tyrkiske nasjonaleforsamlingen, fordi hun hadde et hårbånd i grønt, gult og rødt, (fargene i det kurdiske flagget), og fordi hun i nasjonale og internasjonale sammenhenger hadde snakket om den kurdiske konflikten.
Et annet overgrep er tvangsflytting av kurdere fra deres hjem. Mer enn 5000 kurdiske landsbyer er rasert i Tyrkia og Irak. Organisasjonsfrihet og ytringsfrihet er svært begrenset, spesielt i Tyrkia - noe vi også har sett tydelig under planleggingen av ESF i Istanbul, hvor de kurdiske organisasjonene har hatt problemer med å delta. Men de greide å være med til slutt, heldigvis.
Kilde: Det norske råd for Kurdistans rettigheter.
I Istanbul snakket jeg med flere kurdere om hvordan de har blitt - og blir - behandlet i hjemlandene sine. Og det er jammen ikke enkelt. Her er en kort innføring i situasjonen.
Det er så mye man ikke vet...
Området som i århundrer har blitt kalt Kurdistan ligger i dag innenfor grensene til hovedsakelig fire nasjonalstater; Tyrkia, Iran, Irak og Syria:
Men kurderne er et eget folk, forskjellig fra andre store folkegrupper i området som arabere, persere og tyrkere. Kurdere ser på seg selv som Kurdistans urbefolkning og regner seg som etterkommere etter mederne - et folk bosatt i Mesopotamia for mer enn 4000 år siden. Kurderne har alltid knyttet sin historie og identitet til dette området, og spesielt viktig er tilhørigheten til fjellene.
Kurdistan har aldri eksistert som en samlet nasjonalstat, men i middelalderen og under de ottomanske og persiske imperiene fantes det flere mer eller mindre selvstyrte kurdiske fyrstedømmer. I 1946 opprettet kurderne en kortvarig selvtsendig republikk i iransk Kurdistan. Flere forsøk på å opprette kurdisk selvstyre i Tyrkia, Iran og Irak etter 1. verdenskrig har blitt slått blodig ned, ofte med vestlig hjelp.
I hver av de statene kurderne bor er de i mindretall, selv om de utgjør flertallet av befolkningen i sine områder. Det finnes i dag omlag 30 millioner kurdere.
Som en såpass stor minoritet har kurderne ikke lov til å leve i følge sine tradisjoner, de kan for eksempel i liten grad snakke sitt eget språk, kurdisk.
Kurderne blir tvunget til å følge levemåter og tradisjoner til majoriteten av befolkningen i områdene de bor. De er derfor kulturelt sett blitt utsatt for forskjellig påvirkning - tyrkisk, arabisk og persisk - noe som har medvirket ytterligere å splitte folket.
Fravær og brudd på menneskerettigheter er sentralt i undertrykkelsen av kurderne. I Kurdistan har mennesker blitt fengslet fordi de har snakket kurdisk i offentlige samenhenger, eller bare erkjent at de er kurdere.
Den kvinnelige politikeren Leyla Zana har blitt et symbol på undertrykkelsen av kurdere. Hun ble i 1994 dømt til 15 års fenselsstraff fordi hun brukte sitt eget språk, kurdisk, da hun avla sin ed i den tyrkiske nasjonaleforsamlingen, fordi hun hadde et hårbånd i grønt, gult og rødt, (fargene i det kurdiske flagget), og fordi hun i nasjonale og internasjonale sammenhenger hadde snakket om den kurdiske konflikten.
Et annet overgrep er tvangsflytting av kurdere fra deres hjem. Mer enn 5000 kurdiske landsbyer er rasert i Tyrkia og Irak. Organisasjonsfrihet og ytringsfrihet er svært begrenset, spesielt i Tyrkia - noe vi også har sett tydelig under planleggingen av ESF i Istanbul, hvor de kurdiske organisasjonene har hatt problemer med å delta. Men de greide å være med til slutt, heldigvis.
Kilde: Det norske råd for Kurdistans rettigheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar