EUs domstol angriper tariffavtaler

(Et debattinnlegg skrevet av undertegnede og Heming Olaussen, leder av Nei til EU. Kommer snart til en avis nær deg.)

Tirsdag denne uka kom beslutningen fra EF-domstolen i den såkalte Vaxholmsaken. Dommen fastslår at svensk fagbevegelse ikke kan bruke sine avtalefestede aksjonsformer for å opprette tariffavtaler med nye firma.

(Vaxholm-, eller Laval-saken, handler om det latviske byggefirmaet Laval som gikk til sak mot svensk fagbevegelse etter at arbeidsplassen ved en skole i Vaxholm ble boikottet og utsatt for blokade etter at Laval nektet å inngå svensk tariffavtale og betalte sine ansatte latviske lønninger)

Nasjonal streikerett er å anse som en hindring for EU-traktatens frie bevegelse av tjenester. Dermed konkluderte domstolen med at Svenska Byggnadsarbetareförbundets blokade for å sikre svenske lønns- og arbeidsvilkår i Vaxholm i 2004 var ulovlig.

Dette er et kraftig angrep på opparbeidede faglige rettigheter, og en trussel mot hele den nordiske modellen med tariffavtaler. I de mest utsatte bransjene vil det nå bli tilnærmet umulig å konkurrere på basis av svensk tarifflønn, også for svenske firma. Den svenske fagbevegelsen kan bli tvunget til å kreve offentlig minstelønn for å hindre uverdige lønnsforhold i deler av arbeidslivet. Danmark og Norge vil også rammes av dommen. Norge på grunn av EØS-avtalen, som bygger på EUs generelle tjenesteregler og omfatter EUs utstasjoneringsdirektiv.

Det har i den norske debatten om tjenestedirektivet blitt hevdet at utstasjoneringsdirektivet ivaretar hensynet om å kunne kreve nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstagere på korttidsopphold fra utenlandske firma (utstasjonerte). Den nye dommen viser imidlertid at firmaene lett kan manøvrere unna tariffavtaler.

Dommen knekker nok et halmstrå for de som forsvarer tjenestedirektivet ved å vise til at andre EØS-bestemmelser som skal utfylle direktivet. Direktivet vil etablere et system som undergraver norske tariffavtaler.

I forrige uke fastslo EF-domstolen i den såkalte Viking Line-saken at bruk av faglige kampmidler, som streik, er en innskrenkning av den frie etableringsretten som skal gjelde i EU. Prinsippet om fri etablering skal gå foran i vurderingen av hvilke typer faglige kampmidler en fagforening kan ta i bruk for å få et firma til å signere en kollektivavtale. Restriksjoner kan bare godtas hvis de påviselig er egnet til å beskytte arbeidstagerne og ikke er mer inngripende enn strengt nødvendig. Bevisbyrden legges altså på fagbevegelsen.

Jon Erik Dølvik fra FAFO sa i sommer at han håpet at Vaxholmdommen ville ”bidra til å avkrefte en del myter i norsk debatt om at de fire friheter er overordnet alle andre hensyn, og faglige rettigheter spesielt, i EU-retten” (Morgenbladet 25.5.2007). Det var en kraftig forskuttering av dommen Dølvik kom med her, og den viste seg å være svært feilaktig

Når vi ser på hva den samme Dølvik har sagt om EUs tjenestedirektiv, så er det grunn til å stille spørsmålstegn ved hans og FAFOs habilitet til å utrede hvilke konsekvenser et slikt direktiv vil få for norsk arbeidsliv. Til Nationen 16.2.2006 sa Dølvik at ”hvis tjenestedirektivet blir vedtatt, vil vi ikke merke vesentlige endringer i Norge i det hele tatt”. Det er uakseptabelt om regjeringen velger å la personer og institusjoner som kommer med slike forskutteringer, utrede et så viktig spørsmål.