Humanisme eller religion

For en tid tilbake fikk jeg spørsmål om hva jeg tror på, siden jeg er medlem av Human-Etisk Forbund.

Det korte svaret er at jeg tror på mennesket, ikke på gud(er). Men for mange er det kanskje ikke tilstrekkelig svar, så her kommer et forsøk på å utdype det.

I FNs menneskerettighetserklæring kan vi lese:
Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Med andre ord: Mennesket er verdifullt i kraft av å være til. Dette er en sentral del av et humanistisk menneskesyn. Humanismen er altså et livssyn som setter mennesket i sentrum. Det fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og verdighet. Der kristne mener mennesket blir født i synd, og må døpes for å reddes, mener humanister at man som menneske er verdifullt i kraft av bare å være til.

Humanismens virkelighetsforståelse og menneskesyn er basert på fornuft og erfaring, på rasjonell og kritisk tenkning, på empati og medmenneskelighet.

Humanister tror ikke på guder eller andre overnaturlige makter, men har likevel respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn.

Akkurat på dette punktet er nok ikke jeg en veldig god humanist. Jeg forstår nemlig ikke at folk kan være religiøse. Jeg synes faktisk det er litt trist at noen ikke greier å finne nok gode ting i mennesket alene - eller styrke til å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted uten å be om hjelp fra oven... Men så lenge de ikke prakker det på meg, så får det vel gå.

Og apropos det å prakke på andre sin religion: humanister kjemper for livssynsfrihet, og det inkluderer retten til frihet fra religion, enten det er fra andre mennesker, eller fra staten.

I Human-Etisk Forbund finner vi både ateister (som ikke tror det finnes guder) og agnostikere (som mener guders eksistens hverken kan bevises eller motbevises). Selv om det kan se ut som om ateistene og agnostikerne er i en slags motstrid seg i mellom, har de det felles at de misliker enhver form for "åndelig tvang" og å bli påtrykket en religion eller et sett med tolkninger, og derfor går det også fint å være i det samme livssynsfelleskapet som humanismen er.

Noen av humanistenes hovedsaker i Norge er blant annet dette med frihet fra religion, spesielt religion gjennom staten. Det burde ikke være slik at man automatisk meldes inn i et religiøst samfunn (Statskirken) når man blir født, med mindre foreldrene ønsker noe annet. Det burde ikke være slik at minst halvparten av regjeringens medlemmer må tilkjenne seg den kristne tro - og kongefamilien burde ikke tvinges til et kristent livssyn (kongefamilien burde vært byttet ut med noe mer demokratisk, for øvrig - men det er en annen diskusjon...).

Statskanalene på TV og radio burde ikke sende andakter - de burde i stedet veksle mellom programmer som tar for seg ulike religioner, jevnt fordelt.

Skolegudstjenesten burde vært byttet ut med religionsnøytrale avslutninger, og kirkene kunne heller holde gudstjenestene utenom skoletid, slik at de som virkelig er kristne kan gå dit, og de andre kan slippe. Så kan man heller ha skolebesøk til flere ulike religiøse samfunn resten av året - ingen har vondt av å lære om ulike religiøse høytider, enten det er den jødiske pesach, muslimske ramadan og eid, kristne jul og pinse eller den hinduistiske holi.

...om dette var så veldig klargjørende, det vet jeg jammen ikke, men det var nå i alle fall et forsøk...

Og helt til slutt et sitat fra vokalisten i og grunnleggeren av mitt favorittpunkrockband Bad Religion:

Religion må oppfattes som et symbol for alt som hindrer individer å tenke og uttrykke seg fritt.
(Punkrocker og professor i biologi ved University of California, Greg Graffin)