....eller bryllup, som vi kaller det her hjemme....
Her er noen bilder fra sommerens opplevelse: bryllup i Polen.
Før vielsen var vi hjemme hos brudens foreldre for å overvære en seremoni hvor brudeparets familie "gir bort" sine barn, og ønsker den andre velkommen i familien. Her er brudens onkel og tante. Onkelen her var for øvrig svært glad i å danse, og dro Hilde Sofie med på opptil flere runder på dansegulvet.
Polsk-ortodokse er på lik linje med katolikkene glade i Jomfru Maria, og alle nygifte får et håndlaget ikon av brudens foreldre. Ikonet var med under hele vielsen og feiringen, og skal henge over parets ekteseng.
Brudeparet kjørte standsmessig.
Og ris i håret fikk de, vel fortjent, etter å ha holdt ut en times seremoni. Stående.
Dette ventet oss da vi ankom festlokalet. Men det var altså ikke dette som var maten - dette var snacks innimellom de fem varme rettene som ble servert mellom klokken sju på kvelden og ett på natta...
En av grunnene til at man orker å spise så mye mat er at det stadig er avbrytelser, enten i form av dans, eller lek. Her gjør en norsk viking seg klar til stokkekasting, en av grenene i den svært alvorlige konkurransen mellom de norske vikingene og de polske knektene. Vikingene gjorde en hederlig innsats i alt fra ringkasting på sverd til stokkekast, epledeling og spikerslåing, men dessverre holdt det kun til andreplass. Noe må polakkene få vinne i også. Vesenet med skjegg og vikinghjelm er brudens bror, som var en slags konferansier og sjef for lekene.
Denne leken ble også vunnet av de polske deltakerne, som tydeligvis hadde vært med på den ved flere anledninger. Konseptet er å være to personer sammen, som så skal samarbeide om å ha for eksempel kun en fot og to hender i bakken samtidig.
Den polske varianten av stolleken var litt for komplisert for nordmennene - muligens fordi alle instrukser ble gitt på polsk...
...eller muligens fordi flere hadde inntatt litt for mye av denne drikken. Wódka. Noen var mer ivrige enn andre på å sørge for at glassene våre var fulle til enhver tid...
...så vi tok igjen og serverte utvalgte polske bryllupsgjester (deriblant den funky presten) litt norsk livsvann...
Og når festen hadde holdt på i noen timer ble denne kjørt inn, til tonene av Final Countdown, noe som førte til stor jubel blant deler av den norske gjengen.
Konklusjonen fra de to dagene feiringen varte er at dette kan vi gjerne gjøre igjen. Nordmenn har noe å lære på bryllupsfestfronten!
Her er noen bilder fra sommerens opplevelse: bryllup i Polen.
Før vielsen var vi hjemme hos brudens foreldre for å overvære en seremoni hvor brudeparets familie "gir bort" sine barn, og ønsker den andre velkommen i familien. Her er brudens onkel og tante. Onkelen her var for øvrig svært glad i å danse, og dro Hilde Sofie med på opptil flere runder på dansegulvet.
Polsk-ortodokse er på lik linje med katolikkene glade i Jomfru Maria, og alle nygifte får et håndlaget ikon av brudens foreldre. Ikonet var med under hele vielsen og feiringen, og skal henge over parets ekteseng.
Brudeparet kjørte standsmessig.
Og ris i håret fikk de, vel fortjent, etter å ha holdt ut en times seremoni. Stående.
Dette ventet oss da vi ankom festlokalet. Men det var altså ikke dette som var maten - dette var snacks innimellom de fem varme rettene som ble servert mellom klokken sju på kvelden og ett på natta...
En av grunnene til at man orker å spise så mye mat er at det stadig er avbrytelser, enten i form av dans, eller lek. Her gjør en norsk viking seg klar til stokkekasting, en av grenene i den svært alvorlige konkurransen mellom de norske vikingene og de polske knektene. Vikingene gjorde en hederlig innsats i alt fra ringkasting på sverd til stokkekast, epledeling og spikerslåing, men dessverre holdt det kun til andreplass. Noe må polakkene få vinne i også. Vesenet med skjegg og vikinghjelm er brudens bror, som var en slags konferansier og sjef for lekene.
Denne leken ble også vunnet av de polske deltakerne, som tydeligvis hadde vært med på den ved flere anledninger. Konseptet er å være to personer sammen, som så skal samarbeide om å ha for eksempel kun en fot og to hender i bakken samtidig.
Den polske varianten av stolleken var litt for komplisert for nordmennene - muligens fordi alle instrukser ble gitt på polsk...
...eller muligens fordi flere hadde inntatt litt for mye av denne drikken. Wódka. Noen var mer ivrige enn andre på å sørge for at glassene våre var fulle til enhver tid...
...så vi tok igjen og serverte utvalgte polske bryllupsgjester (deriblant den funky presten) litt norsk livsvann...
Og når festen hadde holdt på i noen timer ble denne kjørt inn, til tonene av Final Countdown, noe som førte til stor jubel blant deler av den norske gjengen.Konklusjonen fra de to dagene feiringen varte er at dette kan vi gjerne gjøre igjen. Nordmenn har noe å lære på bryllupsfestfronten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar