Matkrise, finanskrise, klimakrise. Hver dag er en av krisene i nyhetene. Folk i utviklingsland sulter, mens vi her i det rike nord kaster tonnevis med mat - hver dag. De rike landene er inne i en krise som er den mest omfattende siden den store depresjonen i 1929. Banker kollapser, og de som må betale for spekulantenes bakrus er arbeidsfolk som nå mister jobbene sine. Og om knappe to uker samles verdens ledere seg i København, i et desperat forsøk på å redde jordens fremtid fra ukontrollert oppvarming.
Selvfølgelig har ikke disse krisene dukket opp sånn helt av seg selv. Selv om det kan se ut som om krisene har finurlige tekniske forklaringer, så kan det hele oppsummeres med det svært enkle ordet omfordeling. For hvem er det egentlig som bør bestemme over fordelingen av verdens ressurser, enten det er mat, penger eller miljøtiltak?
Det er vel ikke lenger så mange som tviler på at klimaendringene er menneskeskapt. Og at det er vår bruk av olje og annet fossilt brennstoff (bl.a kull) som er hovegrunnen. Likevel fortsetter vi i samme tempo. Hvor lenge skal vi holde på med det før det er noen som skjønner at vi må snu, at vi må legge om hele vår måte å tenke på? Hvorfor bygger vi ikke om de miljøskadelige fabrikkene, sørger for at de ikke slipper ut CO2? Hvorfor begynner vi ikke heller å bygge miljøvennlige vindmøller i stedet for å pumpe oljen opp av havet? Norge er tredje best i verden på solcelleteknologi, likevel produseres det ikke så mye som vi kunne gjort. Fordi olja er viktigere. Det er så mange selvmotsigelser at man kan bli forvirret av mindre. Poenget er at vi kan gjøre veldig mye for å redde jorda - hvis bare politikerne har vilje til det. Hittil har det ikke sett slik ut, men det er lov å håpe på at de en dag våkner og skjønner hva som må gjøres.
Mange miljøorganisasjoner sier stadig at vi må ofre så mye for å redde klimaet og vår planet. Det kan ikke være hver enkelts ansvar å redde klimaet. Det både klimakrisen, finanskrisen og matkrisen roper etter er mer styring av økonomien. Mer styring av den økonomien som på få år har greid å kjøre verden inn på et spor mot stupet. Og da er det ikke verdens finansministre eller Verdensbanken som bør styre. Det er folk. Toppmøter vil neppe løse noen av krisene. Det er verdens folk som sitter på løsningen. Men de må få slippe til. Slippe til med sine alternativer, som bygger på solidaritet, likeverdighet og ulike folks behov, ikke på finansspekulantenes og arbeidsgivernes rop om å tjene mer penger.
Selvfølgelig har ikke disse krisene dukket opp sånn helt av seg selv. Selv om det kan se ut som om krisene har finurlige tekniske forklaringer, så kan det hele oppsummeres med det svært enkle ordet omfordeling. For hvem er det egentlig som bør bestemme over fordelingen av verdens ressurser, enten det er mat, penger eller miljøtiltak?
Det er vel ikke lenger så mange som tviler på at klimaendringene er menneskeskapt. Og at det er vår bruk av olje og annet fossilt brennstoff (bl.a kull) som er hovegrunnen. Likevel fortsetter vi i samme tempo. Hvor lenge skal vi holde på med det før det er noen som skjønner at vi må snu, at vi må legge om hele vår måte å tenke på? Hvorfor bygger vi ikke om de miljøskadelige fabrikkene, sørger for at de ikke slipper ut CO2? Hvorfor begynner vi ikke heller å bygge miljøvennlige vindmøller i stedet for å pumpe oljen opp av havet? Norge er tredje best i verden på solcelleteknologi, likevel produseres det ikke så mye som vi kunne gjort. Fordi olja er viktigere. Det er så mange selvmotsigelser at man kan bli forvirret av mindre. Poenget er at vi kan gjøre veldig mye for å redde jorda - hvis bare politikerne har vilje til det. Hittil har det ikke sett slik ut, men det er lov å håpe på at de en dag våkner og skjønner hva som må gjøres.
Mange miljøorganisasjoner sier stadig at vi må ofre så mye for å redde klimaet og vår planet. Det kan ikke være hver enkelts ansvar å redde klimaet. Det både klimakrisen, finanskrisen og matkrisen roper etter er mer styring av økonomien. Mer styring av den økonomien som på få år har greid å kjøre verden inn på et spor mot stupet. Og da er det ikke verdens finansministre eller Verdensbanken som bør styre. Det er folk. Toppmøter vil neppe løse noen av krisene. Det er verdens folk som sitter på løsningen. Men de må få slippe til. Slippe til med sine alternativer, som bygger på solidaritet, likeverdighet og ulike folks behov, ikke på finansspekulantenes og arbeidsgivernes rop om å tjene mer penger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar