No we can't....

Så var det denne fredsprisen, da. Jeg kommer ikke utenom den vanvittige tildelingen. Fredag, da Nobelkomiteen kunngjorde hvem som får årets fredspris, ble jeg rett og slett satt ut. Heldigvis var jeg langt fra alene, både høyre- og venstresiden er kritiske, og kommentatorer og eksperter i både inn- og utland konkurrerer nesten om å tegne et bilde av den norske nobelkomiteen som en gjeng naive nisser i Oslo. Denne gangen kan man jo lurer på om kommentatorene har rett.

For all del: Jeg liker Obama. Det var bra han ble valgt til president i fjor høst. Ikke bare fordi han ikke er Bush, men fordi han står for et nytt håp. Et håp om at USA igjen kan bli et samfunn hvor det er godt å leve. Men det er nettopp det Obama har gjort når det gjelder fred. Han har levert håp, ikke resultater.

Obama er en president i krig.
Etter at han tok over ledelsen i det Hvite hus og av Pentagon, har 1300 sivile afghanere blitt drept. 2500 irakere har måttet bøte med livet. Det er sendt 21000 nye soldater til Afghanistan, og sannsynligvis skal 40 000 flere soldater ned.

I Alfred Nobels testamente står det at prisen skal tildeles den eller de som iløpet av det siste året har gjort mest for freden. Om tre-fire år er kanskje Obama den personen. Han er det ikke i dag. Men det er mange andre som har gjort mye bra for freden.

Malalai Joya, kanskje Afghanistans modigste kvinne, er en verdig kandidat. Hun ble verdenskjent over natten da hun bare 25 år gammel fordømte det afghanske parlamentet fra dets egen talerstol for å være fylt av krigsherrer, og siden den gang har hun levd i frykt for sitt liv. Hun er nå ute med en ny bok: Kvinne blant krigsherrer, hvor hun beskriver sin oppvekst i det krigsherjede Afghanistan.

Eller hva med Piedad Cordoba, den colombianske senatoren som lenge har vært aktiv med å få i stand en forhandlingsløsning mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen.

Eller kanskje en annen sterk kvinne fra Afghanistan, Sima Samar. Hun er lege, og leder av Afghanistans uavhengige menneskerettskommisjon (AIHRC), som har kjempet for kvinners rettigheter i hjemlandet i flere tiår.

Våre egne "krigsreportere" Mads Gilbert og Erik Fosses innsats under Gazakonflikten forrige juleferie, er også verdt en pris. Fra operasjonssalene sine rapporterte de, etter hvert som de eneste vestlige, fra krigen som raste rundt ørene på dem.

Men når alt ble som det ble: nå bør kanskje Obama tenke seg om før han sender de 40 000 ekstra soldatene til Afghanistan. Han bør legge litt mer arbeid i å ruste ned det vanvittige våpenarsenalet USA har bygd seg opp, og gjøre en innsats for å fjerne alle atomvåpen i verden.

I mellomtiden kan Jagland glede seg som en unge på julaften, til han får lov å håndhilse på verdens mektigste mann. Heldiggrisen.