Jeg har vært på kjempedemonstrasjon. I Rostock. Mot G8. Det var egentlig veldig bra.
En buss full av aktivister satte fredag 1. juni nesa mot Tyskland. Vi ankom tidlig om morgenen på lørdag, og etter den sedvanlige politisjekken (kun av de potensielle terroristene, såklart, dvs Knut med dreads og Hamid som er iraner) kunne vi slå opp teltene våre i Camp Rostock, sammen med andre Attacere og aktivister fra hele verden. Så bar det inn til byen igjen, med Attacflaggene over skulderen. Vi slo oss sammen med våre kamerater, og ruslet i vei gjennom Rostocks gater, slitne og trøtte, men med flaggene høyt hevet. Så begynte steinkastinga. Hvem som begynte, og hvem de var, disse svartkledde, det bryr jeg meg egentlig ikke noe om. Problemet er at det skjer, det vi ikke ønsker skal skje. Jeg kan til dels forstå at det er fristende å hive en stein eller to på de tyske Robocops som er oppstilt overalt i Rostock for tida. Bare for å se om de har en usynlig vegg rundt seg som støter fra seg stein. Sånn som på film. Men man gjør det jo ikke...
Så dukker media opp. Og hva skriver de? Jo, side opp og side ned om de 2000 demonstrantene som kasta stein. Og bittelitt om de 78 000 andre demonstrantene. Altså de 78 000 som ikke kasta stein. Nå skal det sies at de norske mediene ikke har vært av de verste, men det dukker jo opp noen skremselsoverskrifter her og der.
"Gatekamper" "Over tusen sårede" "Amper stemning"
Men vi er likevel fornøyde. Vi samlet 80 000 mennesker mot åtte statsledere. Vi gikk, danset og løp gjennom gatene under slagordet "En annen verden er mulig". Vi har fått masse medieoppmerksomhet. Og en og annen har sett at det ikke er rett å gjøre det på denne måten, å gå utenom de eksisterende internasjonale strukturene i verden, bare fordi man er åtte rike land.
Og ja, vi har tenkt å komme tilbake neste gang de samles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar